Jeg har alltid vært interessert i mennesker. Samspillet vi mennesker har med hverandre og vært nysgjerrig på tanker og følelser vi alle har.

Om Martina Meszansky

Jeg er født i 1971 og oppvokst i Oslo. Jeg har samboer og to gutter på 14 og 18 år. Jeg har tidligere jobbet innenfor teater, reklamebyråer, reiseliv, og bemanning.

Utdannelse og bakgrunn/erfaring

Jeg er utdannet Psykoterapeut i Psykosyntese og par/relasjons terapeut. Jeg har utdannelse fra HumaNova Europeiske Psykosyntese Universitetet i Oslo.  Jeg avsluttet utdannelsen i 2005.

Det ble naturlig å videreutdanne meg til å bli parterapeut da jeg synes kjærlighetsforhold har vært ekstra spennende å lære om og forstå.

Jeg er medlem og har sittet i styret i Norsk Psykosyntese Forening som praktiserende terapeut.

Dette innebærer at jeg er bundet av foreningens etiske regler. Forskriftene stiller bl.a. krav at terapeuten selv går regelmessig veiledning.

Erfaring med:

I mitt virke som terapeut har jeg erfaring i å jobbe med utøvende scenekunstnere. Jeg skrev hovedoppgaven basert på profesjonelle ballettdanseres ønske om å prestere. Det oppstår utfordringer som skader, prestasjonsangst, konkurranse og nederlag som må håndteres. Det som var fokus i arbeide med eks ballettdansere var å gjøre seg bevisst samspillet mellom kropp, intellekt, følelser og sjel.

Jeg har bred erfaring med samtale med mennesker i vanskelige livssituasjoner som sorg og livskriser.

Foreldre til barn med spesielle behov:

Det er ofte store utfordringer knyttet til barn med spesielle behov.

Det kan dreie seg om følelse av og ikke strekke til hverken på jobb eller hjemme. Du går kanskje rundt med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle, og ofte blir det liten tid til slekt og venner. Foreldre kan også føle seg alene og isolert. Opplevelse av venner trekker seg unna eller at det er utfordrende å være sammen med venner. Sorgreaksjoner knyttet til diagnose reagerer vi svært forskjellig. For mange er det godt å få satt ord på sorgen. Den kan bli lettere å bære.

Godt å dele erfaringer

Forelder som kjenner seg igjen i andres krevende omsorg har større mulighet til forståelse. Det er lettere å dele opplevelser om det som er strevsomt og sårt eller gleden over de små positive endringene hos barnet som kanskje ikke andre ser eller skjønner.